En polykrystallinsk solcelle, også kjent som multikrystallinsk solcelle, består typisk av flere silisiumkrystaller (korn) av varierende størrelse i cellestrukturen. Her er en oversikt over strukturen og sammensetningen:
Silicon Wafer: Som alle solceller, er polykrystallinske solceller primært sammensatt av silisium, et halvledermateriale. Silisiumplaten fungerer som basen som cellen er bygget på.
Polykrystallinsk silisium: I polykrystallinske solceller er silisiumet som brukes ikke en enkelt, ensartet krystallstruktur som i monokrystallinske celler. I stedet består den av flere silisiumkrystaller eller korn som er smeltet sammen under produksjonsprosessen. Disse kornene er tilfeldig orientert, noe som resulterer i et kornete eller strukturert utseende.
Frontkontakt: Et gjennomsiktig ledende lag påføres frontoverflaten av silisiumplaten for å la sollys passere gjennom samtidig som det letter oppsamlingen av elektrisk strøm generert av solcellen.
P-N Junction: Et kryss dannes i silisiumplaten ved å dope overflaten med forskjellige typer dopingmidler for å lage en P-type (positiv) og en N-type (negativ) region. Dette krysset er avgjørende for generering av elektrisitet når det utsettes for sollys.
Anti-reflekterende belegg: Et tynt anti-reflekterende belegg påføres ofte på frontoverflaten av solcellen for å minimere refleksjon av sollys og maksimere lysabsorpsjon.
Ryggkontakt: Et metallgitter eller -lag påføres bakoverflaten av silisiumplaten for å samle den elektriske strømmen som genereres av cellen og lede den til de eksterne kretsene.
Innkapsling: Hele solcellen er innkapslet i et beskyttende lag av glass eller plast for å beskytte den mot miljøfaktorer som fuktighet, støv og mekanisk skade.
Samlet sett er strukturen til en polykrystallinsk solcelle er relativt enkel sammenlignet med andre typer solceller, for eksempel tynnfilm- eller heterojunction-celler. Effektiviteten og ytelsen påvirkes imidlertid av faktorer som kvaliteten på silisiummaterialet, produksjonsprosessen og utformingen av cellen.
